Håpet om et bedre liv!
"Hahahahaha, se på hun der!" sa Andreas plutselig. Han pekte på en jene fra 8.trinn. "Hun må ha jævelig store problemer hjemme, når hun ser sånn ut!" fortsatte han. Tanken på hvor slem Andreas var nå, gjorde meg kvalm. Kanskje fordi jeg vet hvordan jenta har det, eller fordi Andreas ikke kunne vite om jenta hadde det jævelig hjemme. Eller kanskje hun bare så jævelig ut. "Drit i..." sa jeg. Andreas så på meg. " Det er ikke sikkert hun har problemer hjemme, og dessuten er hun ikke så stygg." Jeg visste at jeg løy, for jeg visste hvordan hun hadde det. Vi hadde vært på BUP samtidig, BUP er skole psykologen vår. Vi hadde sittet på det samme venterommet. Venterommet for de som har problemer på skolen og i hjemmet. "Drit i.." sa jeg igjen og tenkte på meg selv, og hvor mye jeg håpet på et bedere liv. Andreas snudde seg bort fra henne og begynte å snakke om fotaball igjen.
Jeg slengte fra meg sekken, idet jeg kom inn døra. Huset var tomt. Jeg gikk inn på kjøkkenet, oppvasken lå å fløt. Hvor lenge er det egentlig siden vi hadde spist en ordentlig middag? En middag sammen? Svaret var ca 5 uker og 3 dager. Den dagen da mormor dro fra oss, dagen etter pappa hadde dratt. Mamma var blitt et nervevrak som ikke greide å ta seg av meg. Jeg får alltid skylden, på skolen og hjemme. Jeg fikk skylden for at pappa dro. Mamma sier det ikke rett ut, men jeg skjønner at det er det hun mener. Det eneste fornuftige hun gjør om dagen er å jobbe. Når hun kommer hjem setter hun seg foran tv'n med mikromat i fanget. Der sitter hun til hun sovner om kvelden til hun går på jobb dagen etter. Jeg vet vi har et problem det er derfor jeg går til BUP. Der snakker vi om hvordan det er hjemme og hvordan jeg har det på skolen. Jeg trives godt på skolen, jeg har alle vennene jeg kunne ønske. Men egentlig har jeg det ikke så bra på skolen. Jeg får skylden for alt. Er en do tettet, får jeg skylden. Er det tannkrem på dørhåndtaket får jeg skylden. Da brannalermen gikk, var jeg den første rektor ville prate med, men heldigvis skjønte hun at det ikke var jeg som hadde startet den. Hver torsdag går jeg til BUP. Det hjelper egentlig ikke så mye, men jeg får i hvertfall snakket om prolemene mine.
Da jeg kom på skolen dagen etter, var det mer summing i gangene enn vanelig. Guttene så mer enn de pratet og jentene hvisker bare lavt. Hva var det alle guttene så på, og hva var det jentene hvisket om? Jeg gikk bort til Paal som stod sammen med Nathan og Nicolai men C. "Hva ser dere på?" hvisket jeg. I sammen øyelikk som spørsmålet ble stilt så jeg det. Vi hadde fått en ny jente i klassen, med de største puppene jeg har sett på en jente i hele mitt live. Hun var egentlig ikke så pen, men med de puppene og den rumpa kunne hun få hvem hun ville. Jentene samlet seg rundt henne. De spurte om hvilken skole hun kom fra og hvor hun bodde før og hvorfor hun hadde flyttet. Jeg gikk bort til den. "Hei, jeg heter Tobias. Er du den nye jenta?" spurte jeg. Hun så på meg, gransket meg liksom. Så etter om jeg var verdt å svare på. "Ja, det er jeg. Jeg heter Maren!" sa hun muntert. Nå ringte det inn. Den vanlige summingen startet igjen og læreren brukte den evige lange tiden på å roe ned klassen.
Etter skolen så jeg Maren på vei hjem, hun skulle tydeligvis samme vei som meg. Jeg ropte på henne men hun hørte det ikke. "Maren!", ropte jeg en gang til. Hun snudde seg, puppene var bare gigantiske. "Hei.", sa hun da jeg kom bort. "Hei, er du denne veien?" spurte jeg. Hun så på meg å smilte. "Nei, jeg skal til BUP..." sa hun forsiktig. Jeg måpte. "Skal du til BUP? Jeg er hos dem hver tosdag jeg," sa jeg overrasket. Hun så på meg enda en gang, nå så hun annerledes på meg. Som om hun prøvde å finne feilen ved meg. "Ja, jeg går til dem hver torsdag jeg også. Skal i hvertfall starte med det nå. Da kan vi jo dra dit sammen?", sa hun spørrende. Det tok litt tid før jeg skjønte hva hun spurte om, hun og meg slå følge til BUP hver torsdag? "Ja, det haddet jo vært koselig!" sa jeg og angret på at jeg brukte ordet koselig.
De neste torsdagene var de beste på lenge, vi snakket om alt. Nå hadde vi gått til BUP i et halvt år sammen. Vi snakket om hvorfor vi var hos BUP og om andre helt generelle ting. Vi snakket om hva vi håpet på, og hvordan fremtiden ville bli. Hun så for seg sin fremtid som eindomsmegler, og hun håpet hun skulle få seg en fin leilighet som skulle ligne på en av de leilighetene hun hadde sett i filmen Sex and the City. Hun håpet hun snart skulle få et bedere liv, og at jeg allerede hadde gjort det bedere. Jeg fortalte om hvordan jeg ville ha livet mitt, hva jeg håpet på og hva jeg ønsket. Jeg håpet å bli noe som kunne hjelpe barn i min situasjon, jeg ønsket meg Maren. Hun snudde seg mot meg med en gang etter jeg hadde sagt det. "Jeg vil ha deg og." sa hun. Jeg så inn i valpe-øynene hennes. Jeg tror hun mente det. Hun gikk opp på tå og kysset meg. Det var ikke et langt kyss, men det betydde noe. Magen min hoppet, jeg skjønte virkelig meningen med uttrykket: Å ha sommerfugler i magen. Jeg så på henne og sa: "Jeg vet ikke om du gjør det, men det gjør ikke noe. For jeg elsker deg Maren..." Det var nå ca et halvt år siden vi begynte å gå sammen til BUP. "Jeg elsker deg og Tobias!" Maren reiste seg opp på tærne igjen og kysset meg, denne gangen var det lenger og enda mer lidenskapelig.
Jeg hadde det mye bedre hjemme og på skolen etter at jeg ble sammen med Maren. Tanken på at hun jeg elsker, elsker meg tilbake, gjorde livet mitt til en glede. Maren er ofte på besøk og det er mye koseligere her nå enn før. Mamma var blitt seg selv igjen, etter at jeg hadde mast på henne til åbli med meg til BUP. Den moren jeg hadde hatt før pappa dro var nå kommet tilbake. Hun vasket opp, lagde middag som vi spiste sammen hver dag med mindre jeg var hos Maren. Livet mitt var blitt bra igjen!
Dette var teksten jeg skrev på norsktentamenen i år. Jeg har endel skrive feil og jeg vet det -.-
Jeg slengte fra meg sekken, idet jeg kom inn døra. Huset var tomt. Jeg gikk inn på kjøkkenet, oppvasken lå å fløt. Hvor lenge er det egentlig siden vi hadde spist en ordentlig middag? En middag sammen? Svaret var ca 5 uker og 3 dager. Den dagen da mormor dro fra oss, dagen etter pappa hadde dratt. Mamma var blitt et nervevrak som ikke greide å ta seg av meg. Jeg får alltid skylden, på skolen og hjemme. Jeg fikk skylden for at pappa dro. Mamma sier det ikke rett ut, men jeg skjønner at det er det hun mener. Det eneste fornuftige hun gjør om dagen er å jobbe. Når hun kommer hjem setter hun seg foran tv'n med mikromat i fanget. Der sitter hun til hun sovner om kvelden til hun går på jobb dagen etter. Jeg vet vi har et problem det er derfor jeg går til BUP. Der snakker vi om hvordan det er hjemme og hvordan jeg har det på skolen. Jeg trives godt på skolen, jeg har alle vennene jeg kunne ønske. Men egentlig har jeg det ikke så bra på skolen. Jeg får skylden for alt. Er en do tettet, får jeg skylden. Er det tannkrem på dørhåndtaket får jeg skylden. Da brannalermen gikk, var jeg den første rektor ville prate med, men heldigvis skjønte hun at det ikke var jeg som hadde startet den. Hver torsdag går jeg til BUP. Det hjelper egentlig ikke så mye, men jeg får i hvertfall snakket om prolemene mine.
Da jeg kom på skolen dagen etter, var det mer summing i gangene enn vanelig. Guttene så mer enn de pratet og jentene hvisker bare lavt. Hva var det alle guttene så på, og hva var det jentene hvisket om? Jeg gikk bort til Paal som stod sammen med Nathan og Nicolai men C. "Hva ser dere på?" hvisket jeg. I sammen øyelikk som spørsmålet ble stilt så jeg det. Vi hadde fått en ny jente i klassen, med de største puppene jeg har sett på en jente i hele mitt live. Hun var egentlig ikke så pen, men med de puppene og den rumpa kunne hun få hvem hun ville. Jentene samlet seg rundt henne. De spurte om hvilken skole hun kom fra og hvor hun bodde før og hvorfor hun hadde flyttet. Jeg gikk bort til den. "Hei, jeg heter Tobias. Er du den nye jenta?" spurte jeg. Hun så på meg, gransket meg liksom. Så etter om jeg var verdt å svare på. "Ja, det er jeg. Jeg heter Maren!" sa hun muntert. Nå ringte det inn. Den vanlige summingen startet igjen og læreren brukte den evige lange tiden på å roe ned klassen.
Etter skolen så jeg Maren på vei hjem, hun skulle tydeligvis samme vei som meg. Jeg ropte på henne men hun hørte det ikke. "Maren!", ropte jeg en gang til. Hun snudde seg, puppene var bare gigantiske. "Hei.", sa hun da jeg kom bort. "Hei, er du denne veien?" spurte jeg. Hun så på meg å smilte. "Nei, jeg skal til BUP..." sa hun forsiktig. Jeg måpte. "Skal du til BUP? Jeg er hos dem hver tosdag jeg," sa jeg overrasket. Hun så på meg enda en gang, nå så hun annerledes på meg. Som om hun prøvde å finne feilen ved meg. "Ja, jeg går til dem hver torsdag jeg også. Skal i hvertfall starte med det nå. Da kan vi jo dra dit sammen?", sa hun spørrende. Det tok litt tid før jeg skjønte hva hun spurte om, hun og meg slå følge til BUP hver torsdag? "Ja, det haddet jo vært koselig!" sa jeg og angret på at jeg brukte ordet koselig.
De neste torsdagene var de beste på lenge, vi snakket om alt. Nå hadde vi gått til BUP i et halvt år sammen. Vi snakket om hvorfor vi var hos BUP og om andre helt generelle ting. Vi snakket om hva vi håpet på, og hvordan fremtiden ville bli. Hun så for seg sin fremtid som eindomsmegler, og hun håpet hun skulle få seg en fin leilighet som skulle ligne på en av de leilighetene hun hadde sett i filmen Sex and the City. Hun håpet hun snart skulle få et bedere liv, og at jeg allerede hadde gjort det bedere. Jeg fortalte om hvordan jeg ville ha livet mitt, hva jeg håpet på og hva jeg ønsket. Jeg håpet å bli noe som kunne hjelpe barn i min situasjon, jeg ønsket meg Maren. Hun snudde seg mot meg med en gang etter jeg hadde sagt det. "Jeg vil ha deg og." sa hun. Jeg så inn i valpe-øynene hennes. Jeg tror hun mente det. Hun gikk opp på tå og kysset meg. Det var ikke et langt kyss, men det betydde noe. Magen min hoppet, jeg skjønte virkelig meningen med uttrykket: Å ha sommerfugler i magen. Jeg så på henne og sa: "Jeg vet ikke om du gjør det, men det gjør ikke noe. For jeg elsker deg Maren..." Det var nå ca et halvt år siden vi begynte å gå sammen til BUP. "Jeg elsker deg og Tobias!" Maren reiste seg opp på tærne igjen og kysset meg, denne gangen var det lenger og enda mer lidenskapelig.
Jeg hadde det mye bedre hjemme og på skolen etter at jeg ble sammen med Maren. Tanken på at hun jeg elsker, elsker meg tilbake, gjorde livet mitt til en glede. Maren er ofte på besøk og det er mye koseligere her nå enn før. Mamma var blitt seg selv igjen, etter at jeg hadde mast på henne til åbli med meg til BUP. Den moren jeg hadde hatt før pappa dro var nå kommet tilbake. Hun vasket opp, lagde middag som vi spiste sammen hver dag med mindre jeg var hos Maren. Livet mitt var blitt bra igjen!
Dette var teksten jeg skrev på norsktentamenen i år. Jeg har endel skrive feil og jeg vet det -.-
